Er ikke Norge et gressland? Myter om norsk landbruk

En av de vanligste mytene om norsk landbruk er «Norge er et gressland» og at norsk kjøtt og melk derfor er bærekraftig. Sannheten er at norske drøvtyggere spiser like mye kraftfôr som kyllinger og griser. Norsk vinter er dobbelt så lang som norsk sommer, derfor må vinterfôret til kyrne dyrkes og høstes med traktor. Mye av dette foregår i dag i utlandet, bl.a i Brasil, samt på de beste norske matkornarealene.

Spørsmålet er hvor mye kjøtt og meieri man kan produsere i Norge hvis man 1) slutter å importere kraftfôr og 2) slutter å bruke norsk jord som kan brukes til å dyrke menneskemat direkte, til å dyrke gress og kraftfôr.

Problemet er at kjøttproduksjon er et svært godt etablert praksis i norske distrikter, mens omstilling til grønnere kosthold krever ressurser (tid, penger, planlegging) og innebærer risiko for konkurs for kjøtt- og meieriprodusentene.

Her kommer et utdrag fra boken Plantebasert kosthold.

Det er steile fronter når man snakker om omlegging av landbruket, og hva som er bærekraftig matproduksjon i Norge. Men for å kunne møte mange av de utfordringene som verden har i dag, er forskere klare på at det er helt nødvendig at også landbruket bidrar. Dette møter naturligvis motstand. Det argumenteres ofte med at det er lite dyrkbar jord, og store gress- og beiteområder i Norge, og ettersom drøvtyggere kan omdanne gress til proteiner, kan det forsvares å holde en høy produksjon og konsum av kjøtt fra drøvtyggere. Du har sikkert hørt uttrykk som at «norsk jord er best egnet til å dyrke gress», «Norsk korn er ikke egnet til mennesker» og «Husdyrene er viktig for at Norge ikke gror igjen». Stemmer disse påstandene? Selv hvis disse mytene hadde vært riktige, mener vi at det ikke er riktig å ofre folkehelsen til fordel for et bærekraftig landbruk.

Selv om Norge hadde hatt spesielle fortrinn for å produsere kjøtt og meieriprodukter, forsvarer det ikke at forbruket burde være spesielt høyt, på bekostning av nordmenns helse. Selve påstanden om at det meste av det norske jordbruksarealet ikke egner seg til annet enn grasproduksjon er imidlertid heller ikke riktig, noe de nyeste publiserte landbruksrapportene og utredningsnotatene viser.

Sjekk kildene her

M Y T E # 1 : «DET ER LITE DYRKBAR JORD I NORGE»

–Dette utsagnet må ses i sammenheng med at Norge er relativt stort, målt i kvadratmeter, og samtidig har et lavt folketall. Det viser seg at bildet blir litt annerledes når man er på andel jordbruksareal per innbygger. I følge FAO (FNs organisasjon for ernæring og landbruk) har Norge et relativt stort jordbruksareal per innbygger sammenlignet med flere andre land. På regjeringens hjemmesider står det å lese:

«Det har vært liten oppmerksomhet rundt hvor mye jordbruksareal Norge har per innbygger, sammenlignet med andre land. FAOs statistikk viser at Norge ligger nær gjennomsnittet av FAO-land, og er nr. 87 av 164 land. Denne sammenligningen viser også at Norge har mer jordbruksareal per innbygger enn for eksempel viktige land for jordbruk som Kina, India, New Zealand, Tyskland og Storbritannia. FAOs statistikk viser for øvrig at Norge ikke skiller seg stort fra flere land vi kan sammenligne oss med. Norge har i tillegg store areal med utmarksbeite som kan utnyttes bedre, og et betydelig areal som kan dyrkes opp hvis det er behov for det»

(vår utheving) (139). Ifølge den offentlige inndelingen av norsk jordsmonn i ulike dyrkingsklasser, er en tredjedel av norsk dyrket jord egnet til å dyrke matkorn og noen belgvekster, mens store deler av det resterende dyrkede jordarealet er egnet til å dyrke ulike typer kål, gulrøtter, neper, poteter og andre rotgrønnsaker (16). Til tross for dette brukes i dag nesten alt (90 %) av norsk dyrket jord til å dyrke husdyrfôr (140). Hvorfor skjer dette, når det ikke er jordsmonnet som setter begrensninger? Sjekk kildene her

M Y T E # 2 : «NORGE ER GRASLANDET DER KUER SPISER GRESS»

En av de vanligste mytene som stadig trekkes fram, og som er nært knyttet til første myte, er at Norge klima- og landskapsmessig egner seg best til produksjon av gressende beitedyr og dyrking av husdyrfôr, siden gress er en ressurs som likevel ikke kan utnyttes av mennesker. De som fronter denne myten glemmer dog at Norge, i motsetning til New Zealand eller Chile, er kaldt og lite fruktbart to tredjedeler av året, og at beite kun kan utnyttes om sommeren. Kuer kan ikke, i motsetning til elg, beite om vinteren. beitesesongen i Norge er dermed kun om lag fire måneder lang, mens sesongen der kyrne står i fjøs og får maten servert, er dobbelt så lang. Arne Grønlund, pensjonert seniorforsker ved NIBIO, har vært en av Norges fremste forskere på matproduksjon og klimagasser, og har publisert flere titalls artikler og fagnotater om klimagassutslipp fra like norske råvarer. Han mener at det er en utbredt myte at Norge er et gressland som hovedsakelig har gode muligheter for produksjon av storfekjøtt.

«Det er mer naturlig å fremstille Norge som et fjelland og et vinterland. Faktum er at beitesesongen er kort sammenlignet med andre europeiske land og om lag 70 % av fôret til storfe må høstes» (141). Spørsmålet blir da om vi virkelig har så store arealer/ressurser, altså tilsvarende det dobbelte av det «ubegrensede» beitearealet, til å forsyne kuer og sauer med mat 8 måneder i året, når de er inne i fjøset? For at kuene og sauene skal klare seg gjennom den lange norske vinteren blir hoveddelen av norsk kornproduksjon rukt til kraftfôr for husdyr, inkludert drøvtyggere. Selv om kuene spiser mye gress, går det i tillegg med store mengder kraftfôr (21) – som dyrkes både i Norge og i utlandet. Kraftfôr til drøvtyggere, det vil si storfe, sau og geit, utgjør mer enn halvparten av det totale kraftfôrforbruket i norsk jordbruk. Mye av det gresset drøvtyggerne spiser, kommer også fra områder der matkorn og annen mat som mennesker kan spise direkte, kunne vært dyrket istedenfor gress (140,142).

HVA ER NORSK DYRKET JORD EGNET TIL – OG HVORDAN BLIR DEN BRUKT I DAG?
Det er sant at det er en del dyrket jord i Norge som ikke er egnet til noe annet enn gress og korn av lavere kvalitet. Men dette gjelder bare en liten andel av all dyrket jordareal i Norge. Det er fullt mulig å dyrke mer plantekost i Norge (16,18,143). Mesteparten av norsk dyrket jord er av god kvalitet, der man kan dyrke mat til mennesker direkte. Faktisk viser forskning at det potensielle arealet for dyrking av plantekost som potet og flere typer grønnsaker er seks til syv ganger større enn dagens produksjon (144). To tredjedeler av de beste norske matkornarealene blir i dag brukt til å dyrke husdyrfôr, ifølge regjeringen.no (140). Dette kommer i tillegg til at det importeres store mengder soya, raps og mais for å produsere «norsk» kjøtt og melk (21).
Myten om at vi er et «grasland» fører altså til at den norske kjøtt-industrien legger beslag på norsk dyrkbar jord, men forbruker jordbruksareal og vannressurser, samt genererer klimagassutslipp i andre land. Kjøtt- og meieriproduksjon fortrenger dyrking av sunnere og mer bærekraftige matvarer, både i Norge og i resten av verden. Sjekk kildene her

M Y T E # 5 DET ER BEDRE MED KORTREIST KJØTT ENN IMPORTERT PLANTEKOST

En populær påstand er at «kortreist», norsk kjøtt, fra dyr som spiser gress, er mer bærekraftig enn ymse grønnsaker importert fra utlandet. Denne påstanden ble også nylig undersøkt av den uavhengige redaksjonen for faktasjekk; Faktisk.no. De undersøkte klimaeffekten av en kilo chilensk avokado – en matvare som har vært utskjelt, og som har et rykte for å være en miljøversting innen langreiste matvarer – og sammenlignet denne med en kilo «kortreist », norsk rødt kjøtt.
Sammenligningen er i utgangspunktet absurd, fordi det er ingen som spiser avokado istedenfor kjøtt. Og mesteparten av avokado som dyrkes i verden spises av de med et vanlig kjøttbasert kosthold, i tillegg til kjøtt, og ikke av vegetarianere, istedenfor kjøtt. Det samme gjelder salat og cherrytomater – matvarer som av en eller annen grunn trekkes frem når man snakker om vegetarianere. Det kjøttet i virkeligheten erstattes med i et plantebasert kosthold, er erter og bønner, som fint blir –, og i enda større grad kan – dyrkes i Norge.
Faktisk.no konkluderte uansett med at én kilo avokado, kjøpt i Norge, praktisk talt er 10 ganger mer miljøvennlig enn en kilo norsk storfekjøtt (150). Målt i kalorier er altså til og med den utskjelte avokadoen fra andre siden av kloden mye mer miljøvennlig enn kjøtt. Sjekk kildene her

ER NORSK KJØTT EGENTLIG KORTREIST?

En stor andel av det norske kuer og sauer spiser fra oktober til mai, er soya og andre råvarer som importeres langveisfra til Norge. Hvor bærekraftig er den andel kjøtt og melk som produseres på norske ressurser, altså norskd dyrket gress/høy/surfôr
som kommer fra jord der ikke menneskematen kan dyrkes direkte, og kraftfôr som lages av råvarer som ikke er egnet som menneskemat? Etter våre anslag er det kun en liten brøkdel av dagens norsk kjøtt- og melkeproduksjon vi vil kalle bærekraftig.
I motsetning til vilt, som går ute hele året og spiser det som vokser i skogen, må mesteparten av maten norske husdyr spiser, dyrkes i matjord og høstes med traktor. I tillegg til norskdyrket fór, importeres det hvert år ca.800 000 tonn råvarer for å lage
kraftfor, hvorav soya utgjør ca. 200 000 tonn (21).
Å spise «kortreist» mat handler om å redusere miljøbelastningen ved transport av mat. Men selv det å spise importerte grønnsaker er mye mer miljøvennlig enn lokalprodusert kjøtt. Dessuten, når norske husdyr forbruker så enorme mengder kraftfôr, kan norsk mat kalles kortreist?
Det stemmer altså ikke at kortreist alltid er best. Kjøtt fra drøvtyggere er blant det mest klimafiendtlige du kan spise, selv om det kommer fra Norge (151,152).

Vil du vite hva de andre viktige mytene om norsk jordsmonn og landbruk er? Kjøp boken hos Fris Forlag og les hele! Sjekk kildene her

Du betaler for at kjøttet er billig

Produksjon av kjøtt fra drøvtyggere er prioritert i norsk landbrukspolitikk. Til tross for at det kun bidrar med 6 % av kaloriene og 12 % av proteinene, legger de beslag på nær 40 % av jordbruksarealet og får om lag halvparten av subsidiene som går til jordbruket (155). I tillegg gir drøvtyggere spesielt høye utslipp av klimagass. Denne praksisen er kostbar for samfunnet, både klimamessig og i kroner og areal. Storfe og sau krever store mengder grovfôr (gress). I tillegg krever de omtrent like mye kraftfôr som svin og fjørfe per kilo kjøtt (155). Samtidig vil forbrukerne ha billigst mulig kjøtt. For å få dette til å gå opp finnes flere forskjellige tilskuddsordninger, hvor bøndene som produserer kjøtt fra drøvtyggere får den desidert største biten av kaken.

Nøyaktig hvor mye subsidier som gis, er det vanskelig å sette tall på fordi disse varierer ut fra geografisk plassering, Men i utregninger utført av Blandford, Gaasland og Vårdal, mottar den norske bonden kroner i tilskudd per kilo storfekjøtt, og 110 kroner kiloet for sau (156). Til sammenligning kan matkorn forsyne oss med nær fire ganger så mye kalorier og 1,3 ganger så mye proteiner som drøvtyggerne, med 20 ganger mindre utslipp og subsidier. Dette betyr at norske bønder tjener mest på at nordmenn spiser mer rødt kjøtt, noe helsemyndighetene råder oss til å få ned inntaket av av helsemessige grunner. Gaasland og Vårdal har regnet ut at ved å endre sammensetningen av jordbruksstøtten i favør av matvarer som forurenser lite i forhold til næringsinnhold, kan klimagassutslippene fra norsk jordbruk reduseres kraftig uten at selvforsyningsgraden svekkes. Dette vil spare skattekroner og i tillegg styre kostholdet mer i retning av de offisielle kostrådene til Helsedirektoratet (155). Sjekk kildene her

Subsidiene til kjøttproduksjon betales av deg og meg. Det høye kjøttforbruket i Norge stimuleres av at kjøttprisene holdes kunstig lave med subsidier fra offentlige budsjetter. Hvor mye koster egentlig det norske kjøttet? Det koster langt mer enn det man tror – selv om kjøttet er billig i butikken. Norge trenger nå sårt en politikk som i større grad ser helse, klima og matsikkerhet i en større sammenheng. Hvorfor skal fellesskapet, altså du og jeg, betale store summer for å opprettholde dagens kjøtt og meieriproduksjon, som ikke bare er miljø og helseskadelig – men som dessuten har medført til at vi har store overskuddslagre av disse produktene? Hvorfor skal kjøtt- og melkeprodusenter ha tilgang på så mye mer skattepenger, når produksjon og inntak av plantemat er både sunnere og mer bærekraftig? Vi vil hevde at det er statens landbrukspolitikk, og ikke norsk klima og begrenset jordsmonn, som er skyld i at det både produseres og konsumeres for mye kjøtt i Norge.

P O L I T I S K U V I L J E
I Landbruksmeldingen fra 2016 foreslo Høyre-FrP regjeringen å avvikle finansieringen av opplysningskontorene, som driver med generisk reklame for egg, kjøtt og meieriprodukter, men beholde opplysningskontoret for frukt og grønt. Stortinget, med Arbeiderpartiet i spissen, og med god hjelp fra KrF, har dessverre sørget for at ordningen videreføres (157). Dette skjer altså til tross for at Arbeiderpartiet, i sitt program, anerkjenner at «Arbeidet for å fremme et sunt kosthold basert på kostrådene, er viktig for å styrke folkehelsen, samtidig som det har gunstige effekter på andre sektorer som klima og miljø».

Vi mener at redusert kjøttforbruk bør være et politisk mål, og at landbrukspolitikken bør tilpasses folkehelsepolitikken og ikke motsatt. Helse og bærekraft har lenge vært tapere, mens landbruket har blitt den store vinneren. Det er på tide å nu den trenden. Inntak av mettet fett fra kjøtt og meieriprodukter påfører den norske befolkningen lidelse og sykdom som kunne vært forebygget. Samfunnet kunne spart milliarder av helsekroner på å endre dagens måte å drive landbrukspolitikk.

%d bloggere liker dette: